I fjor kom det to nye barn til senteret. En gutt og ei jente. Deres triste og redde ansikter overrasket meg. Noen fortalte meg at ingen av dem hadde klær eller sko, fordi de måtte forlate huset de bodde i, i en landsby like ved byen vår. «Hvorfor?», spurte jeg jenta. «Hva har skjedd?». Og hun svarte: «det skjer hele tiden. Pappa drikker mye, og i de verste periodene må vi rømme for å være trygge». Denne gangen til noen slektninger i det samme romsamfunnet som de andre barna på senteret kommer fra. Hjertet mitt braste sammen. «Går du på skolen?», spurte jeg. «Nei», sa hun, «det kan vi ikke, det er altfor for langt unna. Vi kommer til å gå glipp av alt for mye, begge to».

I dette øyeblikket innser jeg hvor viktig Leksehjelpen på senteret er.  Ikke bare for de barna vi kjenner og som er en del av programmet, men for alle de barna vi møter som har behov for det. I kortere eller lengre perioder.

Vi sørget for at de hadde klær og sko, men mer enn dette, vi gjorde plass til at de på Leksehjelpen. Dette gjorde at de kunne begynne rett på skolen igjen, når de dro tilbake til landsbyen, uten at de hadde gått glipp av alt for mye. og ikke gå glipp av for mye. Selv som de har reist tilbake, vet jeg at den tiden de var hos oss fikk de støtte, omsorg og kjærlighet.

Roxanna – daglig leder på dagsenteret i Ploiești

Av personvernhensyn forebeholder vi oss retten til å ikke benytte ekte navn og bilde til historien.