«Ikke glem oss», skriver Marina.

16.01.23

Denne teksten er skrevet av Marina Zgurovska, og oversatt av Caroline.

Det viktigste dere kan gjøre er å snakke om krigen med de rundt dere, slik at alle vet sannheten om de grusomhetene som skjer i landet vårt. Det er fortsatt et stort behov for humanitær hjelp inn i Ukraina, og det er mange flyktninger som trenger deres hjelp. Så om dere har mulighet, fortsett å gi til organisasjoner som jobber for å hjelpe og beskytte oss.

Marerittet begynte 24.februar klokken 04.00. Vi våknet opp til lyden av en eksplosjon. Hele Ukraina våknet. Alle lys var på, og mange heiv seg i bilene sine og kjørte av gårde uten å vite hvor de skulle ta veien. Nyhetssendingene snakket om krig. Russland hadde invadert landet vårt, og vi var i krig. Jeg var så redd, men forsøkte så godt jeg kunne å ikke få panikk. Jeg ringte tvillingsøsteren min, og vi ble enige om å samle sammen det helt nødvendige av eiendeler og kjøre til mammaen vår, som bor i en annen landsby. Vi kjørte fra Brovary til Kyiv. Fra vinduene på bussen så vi byens militærbase i flammer. Den ble bombet til det ikke var noe igjen. Vi kom oss trygt frem.

Viktoria, vår andre søster bor i samme landsby som mamma. Så hele vår lille familie var samlet. Viktoria har en datter på fire år som heter Zlata. Zlata har autismespekterforstyrrelser, og har hele sitt liv blitt fulgt opp av en organisasjon som jobber med barn med spesielle behov. Denne organisasjonen ønsket å hjelpe oss med å flykte til et annet land. Selv har vi hver vår datter på fem år, så vi bestemte oss for at det beste for dem var å komme oss ut av landet.

Flukten til nabolandet Romania begynte 6.mars. Vi satt på en buss fylt med mødre og deres barn. Veien til grensen var lang og skummel. Vi kjørte i 8 timer før vi ankom grensen til Romania. Selv hadde jeg ikke krysset en grense før, så jeg var veldig redd for det ukjente. Vi ble stilt mange spørsmål ved grenseovergangen, og var livredde for å si noe feil. Vi visste jo heller ikke hva som kom til å møte oss på andre siden av den grensen. Bare det i seg selv var skummelt. Men vi var enige om at dette var det beste.

Det var helt vanvittig mange mennesker på begge sider av grenseovergangen. Køene føltes milelange. Det gikk så sakte fremover og det var iskaldt, men vi gjorde så godt vi kunne for å holde motet oppe, og det gjorde jentene våre også. Det var akkurat som om de forstod at de bare måtte vente, de var så tålmodige. Vi kom oss endelig gjennom, etter å ha stått i køen i 8 timer. Når vi kom oss over på den rumenske siden, var det allerede blitt mørkt. Vi var redde, vi visste ikke hvor vi skulle. Men vi var under en fredfull himmel. Vi var trygge.

Omtrent én time senere ble vi hentet av en ny buss, som tok oss til en kirke ikke langt unna grensen. Der fikk vi sove over natten, slik at vi fikk litt hvile før neste del av reisen. For veien videre var også veldig lang. Neste morgen, kjørte bussen til det som skulle bli vårt midlertidige hjem: Campina i Romania.

De små jentene våre forstår mye. De forstår at det er krig i landet vårt, og vi snakker åpent med dem om hva skjer, selv om vi beskytter dem mot de aller verste bildene. De savner hjem. De savner pappaene sine. Besteforeldrene sine. Vennene sine. De vil at krigen skal ta slutt.

Det som står i nyhetene hver dag, er forferdelig. Energiinfrastrukturen har blitt ødelagt. Det er bokstavelig talt ikke lys i hjembyen vår. Man får bare lov til å ha på strøm fire timer om dagen. Mange har mistet jobbene sine, det er bare de store selskapene som har klart seg. Hver eneste dag går flyalarmen over hele Ukraina. Vi er redde. Vi er redde for de som er igjen i Ukraina. Vi ønsker ikke krig. Vi vil at den skal bli over. Vi vil at himmelen over Ukraina også skal være fredfull. Vi vil gi barna våre den fremtiden de fortjener.

Ikke glem oss. Vi trenger dere fortsatt.

💛💙