Mitt første møte

15.11.2020

«Det er vanskelig å velge ut én ting som var spesielt med turen til Romania, for alle menneskene og stedene vi var, ga like store inntrykk. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på denne turen og se hvordan menneskene der bor, og hvordan deres hverdag er – som er en tydelig kontrast til det livet jeg lever her hjemme i Norge, som er så trygt og godt. Jeg har alt jeg trenger hjemme i huset, og trenger jeg mat så drar jeg på butikken. Det er dessverre ikke alle som har denne muligheten.

Det var rart å se at en familie på fem bor i et hus som er like stort som kjøkkenet vårt hjemme, og at de deler en dobbeltseng, men virke glade og fornøyde allikevel. Det er en liten tankevekker å se noe slikt. Jeg har satt mye mer pris på alt jeg har etter jeg var der, og det har åpnet øynene mine for at det er viktig å hjelpe andre mennesker som ikke er like heldig som meg. Vi har muligheten og ressursene til det, så hvorfor ikke hjelpe!»

- 🤎 Hannah Lovisa Løken 

 «I fjor høst fikk vi lov til å være med på tur for å se arbeidet Europa i Fokus gjør i Romania. Jeg visste ikke hva jeg kom til å se eller hva jeg skulle forvente. Noe av det jeg husker best fra turen, er at det føltes så urettferdig at vi i Norge har så mye, mens noen av menneskene vi møtte hadde så lite. Det var vondt å se at de ikke hadde det så godt som de fortjener. Etter en slik tur er det godt å vite at det er noen som jobber for å hjelpe disse menneskene.»

- 🤎 Margretha Sikveland Løken 

«For ett år siden besøkte jeg Romania for aller første gang. Romania har alltid vært en del av mitt liv, med en familie som alltid har drevet misjonsarbeid der siden jeg ble født. Når jeg nå, et år senere, ser tilbake på alle inntrykkene og livene jeg var så heldig å oppleve, er det spesielt ett minne jeg husker veldig godt – møte med romjentene på dagsenteret i Ploiesti. Der møtte vi gjestfrie, høflige og litt beskjedne jenter som alle hadde en mor som havnet på feil side av loven.  

Etter hvert samlet vi oss inne i en stue. Alle skulle si noen ord om hvem vi var, hvilke drømmer vi hadde og hva vi likte å gjøre. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gruet meg litt til å svare. Der satt jeg, en 23 år gammel gutt fra Norge, som har vokst opp med en tanke om at jeg kunne bli hva jeg ville så lenge jeg jobbet hardt for det, og i Norge er ikke det langt fra sannheten.

Så begynte jentene å fortelle om seg selv. I denne sirkelen ble jeg møtt av store drømmer og håp for fremtiden. Noen hadde begynt på utdanning, mens andre var på god vei dit. Når det da var min tur, falt det helt naturlig å fortelle om mine drømmer på samme måte. Jentene i Ploiesti fikk meg til å huske på at uansett hvilke utfordringer man møter på i livet så finnes det håp for fremtiden, det er dagsenteret og jentene i Ploiesti et testamente på.»

– 🤎 Joachim Johansen